Back in business

Det har tatt litt tid siden siste blogginlegg og etter mas, gnål og tjat fra Guro ser jeg meg nødt til å oppdatere litt.

Litt kort sykdomsmessig - jeg får feber av Navelbine og min lege vil ta meg av den og gi meg cellegifttabletter i stedet. Hun mente jeg trengte en real ferie fra sykehus. Hvorfor hun mente det? Vel, her kommer en liten oppdatering....

Som jeg nevnte i forrige innlegg skulle jeg få satt inn en VAP (sentral veneport) og dette ble gjort en mandag for noen uker siden. Innsettingen gikk som smurt, ingen smerter og lite noia. Så kom lørdag etter innsetting den mandagen og som ut av det blå fikk jeg feber i 40. Dro på legevakta som henviste meg til Sykehuset Østfold Fredrikstad (SØF). Teddymannen kjørte oss ned dit og etter blodprøver fikk jeg konstantert en CRP på 376 (!!!) samt blodforgiftning. Oida. Innleggelse nødvendig og noiaen min steg.

Det jeg trodde skulle bli et opphold på max et par dager ble til 16 døgn... Masse intravenøs antibiotika måtte til. Hva problemet var? Jo, betennelse i VAP'en. Min flaks slo til igjen gitt. VAP'en ble fjernet nøyaktig en uke etter den ble satt inn. Så lenge varte den moroa.

Da lå vi der da, i feberørska og med noia. Jeg har en veldig sykehusnoia og dette oppholdet hjalp ikke på selv om jeg hadde enerom og Teddymannen var hos meg så mye han kunne. Jeg sluttet å spise pga noia men maten som ble servert hjalp ikke akkurat på apetitten. På bildet over kan du se det SØF kaller et terteskjell. Skjellet var seigt som tyggis, alt var kaldt, det fulgte med ÈN fiskepuddingbit og ÈN liten selvdød reke kan skimtes over fiskepuddingen. Alt satt fast i tallerkenen. Heldigvis hadde noen slengt på et salatblad, noe som høynet apetittfaktoren betraktelig! *not* Sånn var det hver dag, tørre brødskiver, harde osteskiver, salt mat, seig mat og annet rask. En utrolig snill pleier lagde et fruktfat til meg, ellers overlevde jeg på frukt Teddymannen kjøpte. Aldri så galt uten at det er godt for noe - jeg gikk ned 7-8 kilo hæhæhæ. Nå har jeg vært ute i 2 uker og apetitten har steget noe, men jeg ligger fremdeles lavt i terrenget. Greit er jo det. :-)

Jeg har sikkert sagt det før, men en god ting kan ikke gjentas for ofte så jeg sier det igjen - jeg har verdens beste venner. Vi har jo to kinesiske nakenhunder (og èn xolo) og imens jeg lå innlagt hadde jammen hele kinesmiljøet gått sammen om å muntre meg opp og hele gjengen fra oppdrettere til hundeeiere til folk jeg knapt vet hvem er hadde gått sammen om en helt utrolig gave; et sølvsmykke av en kines, kinesbøker samt et gavekort på "vår" indiske restaurant. For en gjeng. Takk til hver og en i sær.

Nå venter en runde bilder på UUS og mitt noianivå stiger igjen. Håper på gode resultater og at den nye tablettkuren skal bli bra. I mellomtiden prøver vi å kose oss alt vi kan - noe vi begynner å bli ganske flinke til. :-)