mandag 8. februar 2010

Sosial fobi??


(P)Ingunn føler seg litt rar for tiden... Litt "ensom og forlatt" på en måte. Sykdommen har gjort meg til en potensiell eremitt. Jeg har alt jeg trenger i mitt eget lille hjemmeunivers; verdens beste mann som også er min bestevenn, verdens beste sønn og verdens beste hunder. Jeg trenger på en måte ingenting mer... Misforstå meg rett, jeg har en herlig vennegjeng rundt meg, for all del! De har jo sine ting å holde på med; mann, barn, hunder, jobb, hus og hjem. Jeg kan ikke forvente at jeg skal være midpunktet i deres univers og det gjør jeg jo heller ikke.

Den seneste tiden har jeg blitt mer og mer sliten av cellegiftkuren. At jeg i tillegg fikk virusinfeksjon i halsen og øvre lufteveier gjorde ikke saken bedre. Jeg blir sliten på penicillin... Siste tiden har jeg sittet i stolen min innimellom min en-gang-i-uka kjøring til UUS for cellegift, avbrutt av noen turer ut sor å slippe løs hundene. Å dra å besøke folk har jeg rett og slett ikke orket, dessuten har jeg vært smittefarlig.

Jeg har kanskje vært en dårlig venn, men det er ikke av mangel på interesse og omtanke men regelrett mangel på energi. Jeg har ikke engang orket å vært hverken på msn eller på chatten på FaceBook. Bare levd i min egen lille verden her i go'stolen. Min snille venninne Guro kom innom da jeg trengte det mest og det satt jeg utrolig pris på. Da er det litt leit å lese at jeg kommer til å miste vennene mine om jeg fortsetter å være "sånn". (Det kom IKKE fra Guro bare så det er sagt.) Da får jeg miste dem da for jeg har ikke noe valg! Jeg velger ikke å være kraftløs, energiløs og tiltaksløs. Jeg forbanner denne sykdommen opp og ned for at den har snudd opp ned på livet mitt. Lurer på om ting noengang vil bli som før igjen hvor jeg orket ting? Håper inderlig ting bedrer seg etter at denne cellegiftkuren er over. Jeg krysser fingrene hardt for bedre tider. For at kuren virker som den skal, for at energien kommer tilbake og for at vennene ikke forsvinner i mellomtiden....

Ha en fin uke alle sammen, hilsen fra en melankolsk Pingunn...

9 kommentarer:

Guro sa...

kjære kjære Ingunn!!!
Verdens beste lille eremitt:)

Du vet vi er så inderlig glad i deg alle sammen!!! I allefall vi i galehuset på Dalene:)

Klart vi kommer når det trengs og jeg storkoste meg på besøk!
Vi må selvsagt komme oss litt ut av ammetåka og være litt sosiale vi også:) Vi får bli flinkere alle mann!

Ta den tiden du trenger du Ingunn! Det er et lite helvete du går igjennom og jeg er så utrolig stolt av deg for at du fortsatt går med hodet hevet og engasjerer deg i ting som er viktige for deg!
Vi er her når du trenger oss og det kommer vi alltid til å være:)

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og deg vente vi gjerne på!:)

klem fra Grumsbyene!:)

Drømmer om drømmehuset sa...

Sender deg en klem jeg.. :)
Ønsker deg den beste kvelden du kan ha.Åsså håper jeg at formen kommer seg,men ta tia til hjelp.
Klem fra Christina

Monicas sa...

så trist å lese..men skjønner at ting er vanskelig...og vonde...det er vel ingen som ønsker en slik sykdom, å ingen vet hva den følger med seg...riktige venner aksepterer og skjønner, men det er ikke alle..det vet æ alt om..ønsker dæ en vakkerfin og god kveld, og sender mange positive og oppmuntrende tanker,med ønske om alt godt...klem fra nord

Mamma sa...

Kjære Ingunn... Skjønner at du har det tøft nå, og det er jo ikke rart. Skjønner godt at du velger å lukke deg inn i din egen verden - å være sosial krever mye energi og du må bruke den energien du har til det du skal. Nå har du ikke mange kurene igjen før du er ferdig - Tenk, da er våren her og sommeren og lysere tider. Det skal bli så bra :-) Tenker på deg og ønsker deg lykke til med de siste kurene. klem Camilla

Mamma sa...

Æh... hvorfor heter jeg "mamma" da??? he he - det blir jo litt feil !

Anonym sa...

Så rart.....er så mange likheter med deg altså! Jeg har også vært syk lenge, men det har vært en annen type sykdom. Og som deg, gikk jeg inn i min egen lille verden,jeg gikk i hi, og ble der til jeg endelig begynte komme til hektene igjen. Og jeg følte at spesielt en venninne ble mer og mer furten fordi jeg trakk meg inn i mitt eget univers. (Hun av alle burde forstå, siden hun jobber i helsevesenet!)Man har ikke ork til så mye når man er syk! Lett og trekke seg unna verden. Det må da folk forstå!!
Deilig da endelig bli bedre, og begynne titte ut av sitt lille rede igjen, og se at verden fortsatt snurrer rundt der ute, og at man så smått kan begynne ta del av den igjen.
Ikke gi opp!
Klem-LA8PV

aud sa...

Hei hei Ingunn
Dine VENNER har sikkert forståelse for eremittilstand nå for tiden.
Skulle bare mangle....
Hvis det skulle være noen som har trukket sitt "vennskap" når du titter ut av ditt lille rede etter endt CG, -javel,da er de ikke mye åkalle venner.
Masse lykke til!!!!

Anonym sa...

Hei.Sender deg noen gode tanker og håper du har det bra.Plei deg selv og kom til hektene igjen.Det er bare du som kjenner hva du makter, og du må ikkje la deg presse til mer enn du klarer. Vil du sitte i godstolen,så gjør du det.Kos deg med mann,sønn og hundene du,så skal du se at energien vender tilbake.De gode vennene vil være der ,uansett.Ha en fin kveld.Klem "nordfra"

Anonym sa...

Mammutsalg!
Ta deg en tur på mammutsalg og kjøp boka "Livslyst" av Anbjørg Sætre Håtun,Puls-dama som fikk brystkreft. Fin bok! med nydelige illustrasjoner av Bjørg Thorhallsdottir.
Verdt penga!
Klem LA8PV